Atrieflimmer og mosjon

Atrieflimmer og mosjon er et tilbakevendende tema blant mine pasienter, og jeg blir ofte spurt om:

1. ”Er det på grunn av idretten min at jeg har fått atrieflimmer?”
2. ”Vil det hjelpe på problemene mine med atrieflimmer  om jeg slutter med idrett?”
3. ”Når kan jeg starte med idrett igjen?” (typisk etter en ablasjonsbehandling)
4. ”Kan det hjelpe på problemene mine om jeg begynner å trene (mer)”?

Det er spørsmål som er vanskelig å svare nøyaktig på. Dels fordi kunnskapen vår om sammenhengen mellom atrieflimmer og fysisk aktivitet/idrett er begrenset. Dels fordi det sjelden er absolutt “riktige” svar på spørsmålene. Og dels fordi det sannsynligvis er store forskjeller fra person til person.

Sammenheng mellom nivået av idrettslig aktivitet og forekomst av atrieflimmer

Det er mange undersøkelser som har påvist en såkalt ”U-formet” sammenheng mellom nivået av idrettslig aktivitet og forekomst av atrieflimmer. ”U-formet” vil si at det både er høyere risiko for atrieflimmer dersom man ikke driver en form for fysisk aktivitet – og dersom man driver veldig mye med idrett. Mens den minste forekomsten av atrieflimmer er hos personer som er moderat fysisk aktive.

Der skjer veldig mye med hjertet, kretsløpet og de mekanismene som regulerer hjertet, når man sammenligner personer som ikke driver med idrett og personer som driver intenst med idrett. Man kan se at i hjertekamrene, i takt med økt trening – både pumpekamre og forkamre – blir større og får større muskelmasse. Hjertet er jo en muskel og – akkurat som alle andre muskler i kroppen – skjer det en hensiktsmessig tilpasning til den økte bruken av hjertet som treningen medfører.

Økt treningsinnsats stiller større krav til hjertets funksjon som ”energileverandør” til våre øvrige muskler. Dette kravet oppfylles ved en kombinasjon av at hjertet pumper mer blod ut for hvert hjerteslag (man sier at ”slagvolumet” økes). De større hjertekamrene kan pumpe ut mer blod. Og samtidig kan vi øke pulsen, slik at det kommer flere pulsslag per minutt. Kombinasjonen av større blodtilførsel per hjerteslag og flere hjerteslag per minutt tilfredsstiller kroppens økte behov for å få tilført oksygen (=drivstoff).

Det autonome nervesystemet

Samtidig med at hjertet vokser og øker muskelmassen, skjer det også endringer i nervesystemets styring av hjertet. Det nervesystemet som styrer hjertet er den delen av nervesystemet vi ikke kan styre med viljen. Vi kaller det også for ”det autonome nervesystemet”. Det autonome nervesystemet har både en aktiveringsdel som vi kaller ”det sympatiske nervesystemet”. Og en hviledel som vi kaller ”det parasympatiske nervesystemet”. Aktiveringssystemet bidrar til å øke pulsen når vi skal yte fysisk – og blir ved økt treningsinnsats i stand til å øke pulsen enda mer enn tidligere. Hvilesystemet bidrar til å senke pulsen igjen når vi hviler – og blir ved økt treningsinnsats i stand til å senke pulsen ved hvile enda mer enn tidligere. Det er grunnen til at man får lavere puls når man er i god form.

Alt dette er i og for seg en hensiktsmessig tilpasning til de økte kravene til hjertet i forbindelse med økt fysisk aktivitet og bedret treningstilstand.Men – som med så mye annet – gjelder det også her at for mye kan ha negative konsekvenser.

Ekstraslag

For stor utvidelse av forkamrene med tykkere muskulaturen kan medføre økt forekomst av ”ekstraslag” – kalles også ”ekstrasystoler”. Det vil si elektriske impulser med aktivering av forkamrene som utover de normale hjerteslagene. Ekstraslag er akkurat det som kan utløse atrieflimmer. Når det er sagt, er det viktig å huske at man kan ha mange ekstraslag uten å få atrieflimmer, men man får ikke atrieflimmer uten å ha ekstraslag.

Ekstraslagene forstyrrer hjerterytmen mellom de normale hjerteslagene. Ettersom påvirkningen av hvilenervesystemet er spesielt merkbart når vi hviler – og spesielt når vi sover – blir pulsen ved hvile og under søvn langsommere og dermed blir avstanden mellom pulsslagene lengre. Fordi ekstraslagene bare kan påvirke hjerterytmen mellom de normale slagene, blir det mer tid til denne påvirkningen når pulsen er lav. Tenk på ekstraslagene som en stein som kan kastes og treffe et vindu og knuse glasset (utløse atrieflimmer). Jo større vinduet er, desto større er sjansen for å treffe det når man kaster steinen. Og dermed – når pulsen blir lavere, blir risikoen for å utløse atrieflimmer med et ekstraslag samtidig større.

Det er dermed mye som tyder på at det er en sammenheng mellom mengden fysisk trening og risikoen for atrieflimmer. Det er imidlertid viktig å understreke at sammenhengen er kraftigere for lav treningsinnsats enn for høy.

Så – tilbake til spørsmålene:

”Er det på grunn av idretten min at jeg har fått atrieflimmer?”

Hvis du driver med langdistanseløp (maraton, ultraløp), langdistanseroing, langrennsski over lange distanser (f.eks. Vasa-løpet) eller triatlon over lange distanser (Ironman) kan det være en sammenheng. Samlet viser de undersøkelsene som er utført om risikoen for å få atrieflimmer når man har trent intensivt med langdistanseidrett i mange år, at risikoen er økt med en faktor på 5. Det vil altså være 5 ganger høyere risiko for å få atrieflimmer enn hvis man ikke hadde drevet med intensiv langdistansetrening i mange år. Men ikke hvis vi snakker om mer moderat – men likevel ganske høyt – treningsnivå. Tvert imot er det mindre forekomst av atrieflimmer hos personer som trener moderat enn hos personer som overhodet ikke trener.

”Vil det hjelpe på problemene mine med atrieflimmer  om jeg slutter med idrett?”

Det er gode undersøkelser som har vist at moderat fysisk aktivitet både gir færre episoder med atrieflimmer og betyr at man bedre kan akseptere det atrieflimmeret som likevel måtte oppstå. Det er derfor ikke noen god idé å slutte med idrett.

Rent fornuftsmessig kan vi tenke at det kan være lurt å endre typen sportsaktivitet fra langdistanse til mer intervallbaserte aktiviteter. Men det er ingen undersøkelser som underbygger dette. På den annen side vet vi at en del av den påvirkningen av hjertet og nervesystemet som ses hos toppidrettsutøvere (f.eks. profesjonelle syklister) avtar når man slutter som profesjonell og går over til en mer ”vanlig” treningsinnsats. Min egen tilnærming til denne problematikken er å ta en grundig prat om problematikken og det vi vet om idrettsrelatert påvirkning. Og deretter kan man som ”pasient” selv ta stilling til – på et informert grunnlag – hva man vil gjøre.

”Når kan jeg starte med idrett igjen?” (typisk etter en ablasjonsbehandling)

Jeg anbefaler normalt at man starter med trening igjen etter et par uker. Men ofte har det i forkant vært en lengre periode hvor man – på grunn av plagene fra rytmeforstyrrelsen (eller fordi man har vært redd for å provosere rytmeforstyrrelsen med fysisk aktivitet) ikke har trent. Eller bare har trent veldig begrenset. Det er derfor viktig at man respekterer at kroppen må trenes opp igjen. Og ikke går i gang ”for full maskin” med det samme. Jo eldre vi blir, desto raskere mister vi både kondisjon og muskelstyrke. Og jo lengre tar det å bygge seg opp igjen. Og jo lengre tid tar det også å restituere seg (“komme seg”) etter trening eller utøvelse av idrett.

”Kan det hjelpe på problemene mine, hvis jeg begynner å trene (noe mer)?”

Det er gode holdepunkter fra en del undersøkelser for at man kan redusere hyppigheten av episoder med atrieflimmer hvis man blir i bedre fysisk form. Spesielt hvis man tidligere har hatt et lavt aktivitetsnivå. Det er også gode holdepunkter for at plagene ved det atrieflimmeret som likevel måtte oppstå, kan reduseres dersom man er i noenlunde eller god form, sammenlignet med hvis man ikke er i form.

Samlet sett er ”for lite” verre enn ”for mye”, når vi snakker om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og atrieflimmer. Det er også gode holdepunkter for at en endring fra ”for lite” til ”litt mer” er bra. Mens holdepunktene for at en endring fra ”(for) mye ” til ”noe mindre” vil være til hjelp, er mer sparsomme.

Medisin

Medisinen du får på grunn av din atrieflimmer, kan også gi problemer. Spesielt medisin av typen “betablokker” (f.eks. metoprololsuccinat eller emconcor/bisoprolol), men også cordarone/cordan, verapamil/veraloc og sotacor/sotalol kan være problematiske. Grunnen til at medisin gir problemer er flere.

For det første vil disse typer medisiner typisk bety at pulsen din – når du ikke har flimmeranfall – er langsommere enn den ville vært uten medisin.

For det andre – og ofte viktigere – vil den økningen i puls som vi opplever når vi er fysisk aktive, være tregere på grunn av medisinen. Og maksimalpulsen din vil være lavere på grunn av medisinen. Det vil si at det tar deg lengre tid å få opp pulsen, og du kan ikke få den så høyt opp som hvis du ikke gikk på medisin. Det betyr i praksis at du kan oppleve for å for fort bli sliten, få syre i musklene og bli ubehagelig andpusten. Da kan det være lurt å øke belastningen (mye) langsommere enn du ellers ville ha gjort. Og langsommere enn du ellers ville syntes normalt for deg.

Konklusjon

Fra et rent “hjertehelse-synspunkt” vil en treningsinnsats på høyt/intensivt nivå på fem timer i uken (ideelt med en til to dages pause per uke) være optimalt. Mer enn dette kan medføre økt risiko for å utvikle atrieflimmer, og kan også bidra til at du blir mer belastet av din allerede eksisterende anfallsvise atrieflimmer, enn du ellers ville være. Mindre enn dette kan absolutt også være bra.Som den gamle greske lege og filosof Hippokrates er sitert for å ha sagt for 2.500 år siden: “Hvis vi kunne gi hvert individ den rette mengde næring og fysisk aktivitet – ikke for lite og ikke for mye – vil vi ha funnet den sikreste veien til god helse”. Det er fortsatt et klokt og innsiktsfullt utsagn mange hundre år senere.