EAST-studien inkluderer nesten 2800 pasienter som enten mottok vanlig behandling for atrieflimmer (blodfortynnende medisiner og medisiner for å senke hjertefrekvensen – typisk «betablokkere» eller «kalsiumblokkere») eller fikk behandling – i tillegg til blod -fortynnende medisiner – for å gjenopprette og opprettholde normal hjerterytme («sinusrytme»).
For å bli inkludert i studien måtte pasientene ha relativt høy risiko for å få en blodproppkomplikasjon, enten på grunn av alder, høyt blodtrykk, tidligere blodpropp, annen hjerte- og karsykdom eller annet. I tillegg skal pasienter ikke ha hatt atrieflimmer (konstant eller intermitterende) i mer enn ett år.
Hovedmålet med studien var å undersøke om det var en forskjell i forekomsten av dødsfall fra kardiovaskulære årsaker eller blodpropp i hjernen («slag») mellom de to gruppene.
Studieresultater
Studien viser, at pasienter som har hatt atrieflimmer (konstant eller periodisk) i mindre enn ett år, klarer seg bedre, hvis de prøver å opprettholde normal hjerterytme enn om de blir behandlet på en «tradisjonell måte». Begge pasientgruppene ble behandlet likt med blodfortynnende legemidler. I gruppen pasienter som forsøkte å opprettholde normal hjerterytme, fikk 80 % (8 av 10) medisinsk behandling og 20 % (2 av 10) fikk ablasjonsbehandling.Denne behandlingsstrategien kalles «rytmekontroll».
I gruppen som ble behandlet på «tradisjonell måte» fikk de fleste medisiner av typen «betablokkere» eller «kalsiumblokker». Begge disse legemiddelgruppene har svært liten effekt med tanke på å gjenopprette normal «sinusrytme», men virker først og fremst ved å bremse den raske overføringen av impulser fra atriene til hjertets ventrikler, når man har atrieflimmer. Denne behandlingsstrategien kalles «frekvenskontroll».
Etter mer enn 5 års oppfølging ble studien stoppet for tidlig fordi forskjellen mellom gruppene ble så stor at det ikke var rimelig å fortsette. I gruppen som fikk «rytmekontrollerende behandling» (rytmeregulerende medisiner – f.eks. Flecainid, Multaq eller Cordarone – eller ablasjon), var det 20 % færre som døde på grunn av hjerte- og karsykdommer eller fikk blodpropp i hjernen (“slag”). Og forskjellen mellom de to gruppene ble større og større med tiden.
Forskjellen var tilstede enten det var periodisk («paroksysmal») eller konstant («persisterende») atrieflimmer. Enten du var kvinne eller mann. Enten du var overvektig eller ikke. Og uavhengig av mange andre faktorer.
Mine kommentarer og vurdering:
Siden en stor amerikansk studie («Affirm») – sammen med noen mindre europeiske studier – tidlig på 0-tallet viste at det ikke var noe bedre å strebe etter normal hjerterytme («Rytmekontroll») enn å sørge for at hjerterytmen – til tross for atrieflimmer – ikke ble for rask (“Frekvenskontroll”), har behandlingsmålet vært å redusere ubehaget ved atrieflimmer mest mulig. Og dette har hos de fleste gjort at behandlingen først og fremst har vært rettet mot å sikre at hjerterytmen (pulsen) ikke skal være for rask – verken i hvile eller ved aktivitet. Det vi kaller «Frekvenskontroll». Og bare hvis du ikke kan oppnå tilstrekkelig god symptomlindring, gå over til en behandlingspraksis hvor du prøver å gjenopprette og opprettholde normal hjerterytme («sinusrytme»). Det vi kaller «Rytmekontroll».
Og – uavhengig av en eller annen strategi – å huske å vurdere nødvendigheten av blodfortynnende medisiner.
Det vil si at «hovedhjørnesteinen» i behandlingen av atrieflimmer har vært blodfortynnende medikamenter og medikamenter som bremser impulsledningen mellom atrier og ventrikler – «Frekvenskontroll». Og kun når dette ikke har gitt tilstrekkelig symptomlindring, å fortsette med medisinering eller ablasjon for å få normal hjerterytme gjenopprettet og opprettholdt.
Hvad studien viser
Den nye «EAST-studien» viser at – hos personer som ikke har hatt problemer med atrieflimmer på mer enn ett år – kan du redde liv og mobilitet ved å gjenopprette og opprettholde en normal hjerterytme («sinusrytme»). Studien viser at risikoen for død av kardiovaskulære årsaker eller risikoen for å få blodpropp i hjernen («slag») reduseres med en femtedel (20 %) dersom man gir en behandling som tar sikte på å gjenopprette og opprettholde normal hjerterytme. .
Når jeg leser beskrivelsen av studien og resultatene i det høyt anerkjente tidsskriftet «New England Journal of Medicine», virker det som en godt gjennomført og solid studie. Med svært robuste resultater, forstått på den måten at forskjellen i resultater er tilstede i alle relevante undergrupper av pasienter (menn/kvinner, yngre/eldre, høyt blodtrykk/normalt blodtrykk og så videre). Og med en pasientsammensetning som er typisk for daglig praksis.
Jeg vurderer, det er to åpenbare konsekvenser av studien:
- Vi bør bli enda flinkere til å oppdage atrieflimmer tidlig.
- Rytmeregulerende legemidler (som Flecainid/Tambocor eller Multaq) eller ablasjon bør ha en mer fremtredende plass i behandlingen av atrieflimmer.