Dette viktigste er: å ta stilling til behovet for blodfortynnende behandling (“AK-behandling”).
Frekvenskontroll
Prinsipielt kan man velge to strategier for medisinsk behandling når man har atrieflimmer. Den ene strategi kalles for “frekvenskontroll”. Den går i prinsippet ut på at man aksepterer atrieflimmer, men medisinerer for å unngå for rask overføring av flimmer-impulsene fra forkamrene til hjertekamrene. Det betyr at medisinen skal forhindre at pulsen blir for rask. Både ved hvile og aktivitet. Målet for behandlingen er at hvilepulsen ikke skal være over 90/minutt og at pulsen under moderat aktivitet (rolig gange, trappegang opp én etasje) ikke skal komme opp i mer enn 115/minutt.
De stoffer man velger til frekvenskontroll er betablokkere (f.eks. metoprololsuccinat, selozok, atenolol), kalsiumblokkere (f.eks. verapamil) eller digoksin. Betablokkere har ofte bivirkninger i form av trøtthet, manglende fysisk kapasitet, vektøkning, impotens og urolige drømmer. Kalsiumblokkere kan gi forstoppelse og tendens til hovne ankler og legger.
Rytmekontroll
Den annen strategien kalles “rytmekontroll”. Den går ut på å stoppe atrieflimmeret og forhindre nye tilfeller. Altså en strategi som går ut på å holde hjerterytmen normal (sinusrytme).
De stoffene man velger til rytmekontroll kan også være betablokkere eller kalsiumblokkere. Men begge er ikke spesielt effektive i denne forbindelse. Mer effektive er flecainid (=Tambocor), propafenon (=Rytmonorm), sotalol (=Sotacor) og amiodaron (=Cordarone/Cordan).
Flecainid
Flecainid er ofte ganske effektivt – både når det gjelder å stoppe anfall av atrieflimmer og å forebygge nye anfall. Det kan bare brukes dersom det ikke er redusert pumpefunksjon i hjertet eller tegn på åreforkalkning. Bivirkninger er ofte beskjedne. Det kan være bivirkninger i form av synspåvirkning eller tendens til svimmelhet, fordi stoffet ikke bare virker på hjertet, men også kan påvirke nervecellene i sentralnervesystemet.
Man vil oftest anbefale å kombinere flecainid med en mindre dose betablokker eller kalsiumblokker. Det skyldes at flecainid noen ganger kan få et flimmer til å bli til en såkalt atrieflutter. For å unngå at atrieflutter under samtidig behandling med flecainid skal gi all for rask puls, vil man gi supplerende medisin (betablokker eller kalsiumblokker) som hemmer impulsoverføringen fra forkamrene til hjertekamrene. Man behøver ikke alltid ta flecainid som en fast, daglig, medisin. Mange kan nøye seg med å ta flecainid når man får anfall av atrieflimmer. Man kaller det for “pill-in-the pocket”-behandling. Det er viktig å snakke med en hjertespesialist om muligheten for å bruke flecainid på denne måten.
Sotalol
Sotalol er ikke mye mer effektivt enn betablokkere. Til gjengjeld gir stoffet risiko for rytmeforstyrrelser fra hjertekamrene som kan være farlige. Dette ses spesielt hos personer med redusert nyrefunksjon, hos kvinner og hos personer som samtidig får annen type medisin som kan påvirke det såkalte QT-intervallet som måles på hjertediagrammet (EKG).
Multaq
Multaq er – etter min erfaring – ikke spesielt effektivt, og har mange bivirkninger – ofte i form av veldig plagsom kvalmetendens.
Amiodaron
Amiodaron (Cordarone eller Cordan) er det mest effektive stoffet for å unngå atrieflimmer. Det har imidlertid også mange bivirkninger – spesielt ved langtidsbehandling (mer enn 6 måneder). Bivirkningene spenner fra plagsom overfølsomhet for sollys (man tåler solen dårlig – blir raskere solbrent) til stoffskiftepåvirkning og risiko for påvirkning av lever-, lunge- og nervesystemet. Det kan være bra å bruke dette stoffet i en kortere periode før og etter DC-konvertering (støt på brystet for å stoppe atrieflimmer) eller i en periode etter ablasjonsbehandling. Utover det vil jeg sjeldent bruke det til mer langvarig behandling på grunn av de mange bivirkningene.
Behandling med Flecainid (Tambocor), propafenon (Rytmonorm), sotalol (Sotacor) og Multaq bør alltid startes under innleggelse (typisk 2 døgn) mens hjerterytmen overvåkes. Cordarone kan godt startes uten samtidig innleggelse og overvåkning.
Bivirkninger
Bivirkninger kan oppleves ved de ulike typer medisinsk behandling for atrieflimmer. Bivirkningene av de forskjellige formene for medisiner fremgår av pakningsvedleggene i medisinens emballasje. Du kan også spørre legen din om dette. Men jeg vil nevne et par bivirkninger som man ikke alltid er nok oppmerksomme på å fortelle om.
En hyppig bivirkning jeg selv ofte hører om er økt trøtthet og redusert fysisk funksjonsevne. Dette gjelder spesielt når man får medisin av typen betablokker, sotalol og amiodaron (Cordan/Cordarone). Det skyldes at medisinen også senker den normale pulsen (sinusrytmen blir langsommere enn den ellers ville ha vært), og – viktig – at pulsen stiger langsommere under fysisk aktivitet enn den normalt ville gjøre. Det betyr at økningen i oksygentilførselen til muskler og andre organer går for tregt – og dermed blir man fortere sliten. Generelt må man derfor sørge for å justere medisindosen til så lave nivåer som mulig. Og unnlate å kombinere medisinen med pulsdempende egenskaper (f.eks. kombinasjon av betablokker og Cordan/Cordarone).
Med Cordan/Cordarone og Sotalol/Sotacor må man være ekstra forsiktig med å gi andre legemidler. En del – også ganske vanlige – legemidler forsterker noen effekter av Cordan/Cordarone og Sotalol/Sotacor, slik at du kan risikere å få alvorlige hjerterytmeforstyrrelser. Det er derfor viktig at du spør legen din eller på sykehuset om den medisinen du allerede får – eller ny medisin – kan tas sammen med den hjerterytmeregulerende medisinen.