Atrieflimmer kan enten “gå over av seg selv” (noen ganger hjulpet av rytmeregulerende medisin) eller være konstant tilstede, uten å ville stoppe av seg selv eller ved å ta medisin. I denne situasjonen kan man enten akseptere at atrieflimmer er blitt “kronisk” – eller stoppe flimmeret med et elektrisk støt. Dette kalles for DC-konvertering. DC står for “Direct Current” – eller likestrøm. Man gir altså et støt med likestrøm på brystkassen for å få hjertet til å endre rytme fra atrieflimmer til normal (sinus) rytme.
Anekdotisk var det en Dansk lege, P.C. Abildgaard som, så langt tilbake som i 1775, beskrev hvordan han først slo ihjel en høne med et elektrisk støt – for deretter å vekke hønen til live igjen med enda et elektrisk støt. Mekanismen var det ingen som forstod.
I dag vet vi at det er viktig å “time” når støtet gis i forhold til de foregående hjerteslagene. Det sørger “støteren” heldigvis for automatisk. Det er nemlig akkurat det som skiller utfallene “død høne” eller “levende høne”.
Først i 1962 fant den amerikanske legen og forskeren dr. Moe på å stoppe atrieflimmer ved å gi et elektrisk støt gjennom brystkassen.
Hvis man gir et elektrisk støt med likestrøm gjennom brystkassen, kan man oppnå at hjertemuskelcellenes “hvilefase” forlenges så mye at hjertet reelt “går i stå” i et kort øyeblikk. Typisk bruker man en støtenergi på 150-360 Joule. Dette fører til at atrieflimmeret stopper – og i stedet tar den normale impulsdannelsen (“Sinusknuten”) over og man får normal hjerterytme, “Sinusrytme”. Det elektriske støtet beskytter, i seg selv, derimot ikke mot at atrieflimmeret kan komme tilbake. Det kan skje etter få sekunder – eller etter uker eller måneder. Nærmere 90 % vil ha fått atrieflimmer igjen i løpet av en oppfølgingsperiode på 1½ år – selv med supplerende medisinsk behandling for å stabilisere hjerterytmen.
Når er det hensiktsmessig å gi DC-konvertering?
DC-konvertering har best effekt hvis
- man er veldig påvirket av atrieflimmeret, og det ikke stopper av seg selv (eller etter medisinsk påvirkning).
- det er startet en medisinsk behandling som man håper kan stabilisere sinusrytmen.
- det er snakk om “førstegangs” atrieflimmer. For å se om man er heldig, at hjerterytmen forblir normal – i det minste for en tid.
- man vil vurdere om man har det bedre med sinusrytme enn med atrieflimmer.
- man har fått atrieflimmer i forbindelse med forbigående stress på kroppen. For eksempel lungebetennelse, stor operasjon, hjerteoperasjon.
- hvis man nylig (de siste 2-3 månedene) har gjennomgått ablasjonsbehandling eller hjerteoperasjon. I denne perioden kan der være en tendens til flimring som forsvinner igjen over tid.
Er DC-konvertering skadelig?
Det er ikke holdepunkter for at DC-konvertering skader hjertet. Det er likevel – som følge av DC-konverteringen – en økt risiko for blodproppkomplikasjoner, inkludert blodpropp i hjernen, de første par ukene etter konvertering. Også selv om du behandles med blodfortynnende medisin. Dette skyldes kanskje at det går noen dager/få uker før forkamrene rent mekanisk tømmer seg normalt, etter at de er kommet i normal rytme. Denne risikoen er antakelig høyere, jo lengre flimringen har fått lov til å stå på før DC-konverteringen. I tillegg kan det oppstå forbrenning av huden der støt-elektrodene har vært plassert. Spesielt hvis kontakten med huden ikke har vært god – eller hvis man har måttet bruke høy energi.
Alt i alt er DC-konvertering en behandling som kan gjennomføres med veldig lav risiko.